Jeg kaller det en fragment- eller poesiroman fordi den består bare av fragmenter, prosalyriske tekster som likevel har en sammenheng og forteller en historie. Den består av tre deler: Fremmede som blir elskede, Mørkeromsarbeid, Hjertene vil skape de nye landskapene.
Den beskriver en slags innvielse til verden gjennom møtet med kjærligheten, en reise inn i mørket, og til sist en slags avklaring.







Lavt
Når øyelokket ditt blir verden. Og tungen din blir en sky, munnen en reise i det kjølige kosmos. Når kysset blir en revolusjon. Når kysset vil føre til sammenstyrtningen av Babels tårn. Når øyelokket ditt får meg til å undres så mye at jeg blir konge.

Jeg vil bare snakke helt lavt til deg, så lavt at du hører. Slik at du hører stillhetens stemme, som nå låner meg sine ord. Jeg vil bare fortelle deg at jeg hele tiden kysser deg. Og at kysset er erkjennelsen. Gjennom kysset vet jeg hvem du er. Kysset er inngangsportalen. Kinnbenas religion, pannens vakre tankelager, øyelokkets omsorg for det arbeidssomme øyet. Og alt er. Og alt har sin hemmelighet. Som kan sees med kyssets øye.

Jeg lar solen flomme inn i meg. Det er en solsjø, det er en ild-engels åpne armer, det er et fjell som åpner sitt indre for meg og viser meg gullet.