Sophia

Sophia er her for de som allerede er der hvor det innerste beinet i den nakne eksistensen finnes, eller for de som aner dette stedet, eller for de som ennå ikke vet noe om det, men som trenger en påminnelse om det. Altså: for alle.

Sophia vil tydeliggjøre det vi har glemt. Sophia vil hente oss frem fra trancen. Sophia vil få oss til å erindre.

Sophia vil minne oss på at vi er nakne mennesker, og kjærligheten mellom oss er det eneste som er vesentlig. Sophia vil minne oss på at vi er sårbare, utsatte og hellige. Menneskene har laget en verden som motsier denne sannheten. Menneskene har laget en verden som vil forhindre oss fra å se at vi er barn som er i slekt, at vi har et lager av ubrukt kjærlighet i oss, og at enhver bærer på et mysterium som ikke er mulig å få øye på selv i de flotteste butikkenes utstillingsvindu.

Sophia vil minne oss på at smerten i denne verden nesten ikke kjenner grenser, at mennesker er i stand til å gjøre det mest umulige mot hverandre, og likevel: menneskets hud er full av nervetråder, selve menneskevesenet er en sart skapning; innenfor huden er det myke kjøttet – mennesket er et vesen med et nærmest uendelig antall muligheter for å oppleve smerte, både kroppens og sjelens smerte, samtidig som det er utstyrt med en hjerne med en enorm kapasitet for å oppfinne måter for å påføre andre smerte på.

Er menneskets vilkår det tragiske: at potensialet for vår storhet ikke har utfoldelsesmuligheter?

Mennesket er et vesen som er skapt av et guddommelig kyss, og mennesket oppfyller sin mening når det er i stand til, i brennende lydighet, å besvare dette kysset.

Mennesket er barn av smerten og lengselen, og det vi må gjøre i denne verden er å ikke tilsløre dette, men la oss lede av denne vissheten. Være lydige mot denne vissheten.

Det vi må gjøre i denne verden er kanskje å finne den ømheten i oss som ser enhvers hellige indre ikon. Inne i oss ligger det bittelille jesusbarnet uten å kreve noen ting, men ute av stand til å overleve uten de andres kjærlighet.