Mellomrommene beskytter det uforutsigbare
Det uforutsigbare hindrer eksistensens forsvinning. Den rene, nakne eksistensen, livet som tilblivelse og død unndrar seg vår kontroll, våre møtebøker, våre protokoller. Også i det moderne, siviliserte livet vårt finnes en kraft som er i slekt med treet som står ute under månen og aldri lengter etter eller frykter døden men hvert sekund bare sitrer av liv. Bak søvnen vår banker hele tiden en engel på og ber oss betre den nakne sletten som kaninen i oss har så stor angst for. Hele tiden er det en bakenforliggende virkelighet, en underliggende kraft som rommer en gud. Når vi berører hverandre i dette vet vi at vi er nær selve livsilden.

I det vi kommer til hverandre uten ønske om vinning, i overvinnelse av redselen for økser og fangarmer, i åpenhet for den andres planetstore eksistens - da kan en gud tre ned og veve dype sjøer mellom oss, dype sjøer og perlemorsbroer og kinesiske esker mellom oss. Somrer og vinger og skydyner mellom oss.

I det vi ikke flykter fra rommene mellom oss i frykten for drager.