Elsket være den som setter seg. En bok om sjelen
Denne boken er basert på inspirasjon fra og innsikter i så ulike retninger og strømninger som eksistensfilsofi (Kierkegaard), zenbuddhisme (innsikt i sannheten gjennom gåtefull poesi), Steiners antroposofi (esoterisk visdom gjort tilgjengelig for det moderne mennesket), romantikkens mystiker-poet Novalis, sjamanisme og etnologisk viten, samt moderne dybdepsykologi (C.G.Jung).
Innsikten som uttrykkes er denne: Vi befinner oss ved et nullpunkt i vår tid. Dette nullpunktet kan vi kjenne inne i oss, som depresjon, en følelse av tomhet, rastløshet. Gjennom denne erfaringen kommer vi også i kontakt med lengselen vår – og denne peker frem mot å oppdage oss selv som mennesker i besittelse av en stor indre verden – en verden like stor og mangfoldig som den ytre verden. Hvis vi ikke går på oppdagelsesferd i denne indre verdenen vil vi snart komme til å utslette den ytre verden i jakt på å tilfredsstille en hunger etter å fylle opp det indre tomrommet i oss.
Elsket være den som setter seg. En bok om sjelen. Sophia Prezz Forlag 2008.
198,- Kan bestilles fra forlaget.
Sagt om boken:
"Boka inneholder partier som splintrer hjertet. Eg synes den er fantastisk.
Meditasjonene bak i boka, den om Solbarnet… Aiaiaiaiai! Medisin." (Torstein Simonsen, leser)
Utdrag fra boken:
Det ”andre mennesket” i oss
”Jesus sa: Det dere har i dere selv, vil frelse dere om det bringes
frem. Det dere ikke har i dere selv vil drepe dere når det ikke bringes
frem.”
(Thomasevangeliet, 70)
Mennesket må våkne opp til seg selv. Mennesket må våkne opp til sin
egen skjulte virkelighet, som er det samme som å være på sporet av
tilværelsens skjulte virkelighet.
”Det andre mennesket” i oss, ”nattmennesket” (Novalis), ”det skjulte
mennesket” i oss – eller sjelen om man vil. Andre navn: selvet, jeg´et,
individualiteten, eller med Aristoteles ord: Enteleki: ”den livs- og
formgivende kraft hos et vesen som får det til å utvikle seg i samsvar
med sin egenart”.
Mange navn – som viser mange forsøk på å formulere dette usynlige,
dette som ikke vises på røntgenfotografier, dette som ikke er en del av
legitimasjonspapirene våre. Kanskje er det også først vår moderne tid
som er klar for å ”hente frem” denne usynlige realiteten, den
bakenforliggende virkeligheten?
Det indre mennesket i oss, mennesket bak mennesket. Det trer kanskje
frem i nattens drømmer, det melder sin ankomst i lengselen, uroen,
rastløsheten, det kan glimte frem i møter med andre mennesker; idet man
kanskje overraskes av å høre hva man selv sier, i å skimte noe
av seg selv som man inntil da ikke visste fantes der. I århundrer har
de ortodokse religiøse malt bilder av en hellig kvinne som bærer på et
hellig barn. Det hellige barnet er det hellige indre mennesket i
mennesket.
Dette ”andre mennesket” kan oppleves som et ufremkalt bilde i
ryggmargen, et bilde som vi alltid bærer med oss, og som strever med å
blir fremkalt i oss. Det er som et imperativ vi bærer med oss, og det
banker på hos oss med jevne mellomrom.
Det andre mennesket er vårt eget mysterium, vår hemmelige vesenskjerne,
vår himmelbagasje, vår mulighetsrike fremtid. Det andre mennesket er
solbarnet i oss, kanskje i slekt med egyptiske konger og aztekiske
prestinner.
Den ytre verdens store mangfold og nærmest ufattelig antall undre er et
fantastisk speil for dette – for menneskets iboende indre verden.
Indernes eksotiske krydder, Himalayas hvite fjell, sigøynernes musikk,
Islands vulkaner, Afrikas rytmer og Europas mange underverk er prismer
av en uendelig stor skjønnhet og sannhet som ethvert menneske bærer i
seg. Påfuglens turkis-grønne fjær med gyldne kanter, blomstens presise
miniatyrskjønnhet, kattens gåtefulle vesen, gressets nyvunne grønnfarge
om våren – alt dette er speil når vi skal fatte sjelens potensial.
Stjerneverdenenes uendelighet.
Mennesket er en uferdig skapning med et ukjent potensial og en indre
rikdom i seg. Er det ikke derfor vi har lengselen og vår søken?
Mennesket er et vesen som er i tilblivelse, der et høyere jeg streber mot å fremtre og realisere ånd eller høyere bevissthet.