Sagt om boken:
"Boka inneholder partier som splintrer hjertet. Eg synes den er fantastisk.
Meditasjonene bak i boka, den om Solbarnet… Aiaiaiaiai! Medisin." (Torstein Simonsen, leser)


Utdrag fra boken:

Det ”andre mennesket” i oss

”Jesus sa: Det dere har i dere selv, vil frelse dere om det bringes frem. Det dere ikke har i dere selv vil drepe dere når det ikke bringes frem.”
(Thomasevangeliet, 70)

Mennesket må våkne opp til seg selv. Mennesket må våkne opp til sin egen skjulte virkelighet, som er det samme som å være på sporet av tilværelsens skjulte virkelighet.

”Det andre mennesket” i oss, ”nattmennesket” (Novalis), ”det skjulte mennesket” i oss – eller sjelen om man vil. Andre navn: selvet, jeg´et, individualiteten, eller med Aristoteles ord: Enteleki: ”den livs- og formgivende kraft hos et vesen som får det til å utvikle seg i samsvar med sin egenart”.

Mange navn – som viser mange forsøk på å formulere dette usynlige, dette som ikke vises på røntgenfotografier, dette som ikke er en del av legitimasjonspapirene våre. Kanskje er det også først vår moderne tid som er klar for å ”hente frem” denne usynlige realiteten, den bakenforliggende virkeligheten?

Det indre mennesket i oss, mennesket bak mennesket. Det trer kanskje frem i nattens drømmer, det melder sin ankomst i lengselen, uroen, rastløsheten, det kan glimte frem i møter med andre mennesker; idet man kanskje overraskes av å høre hva man selv sier, i å skimte noe av seg selv som man inntil da ikke visste fantes der. I århundrer har de ortodokse religiøse malt bilder av en hellig kvinne som bærer på et hellig barn. Det hellige barnet er det hellige indre mennesket i mennesket.

Dette ”andre mennesket” kan oppleves som et ufremkalt bilde i ryggmargen, et bilde som vi alltid bærer med oss, og som strever med å blir fremkalt i oss. Det er som et imperativ vi bærer med oss, og det banker på hos oss med jevne mellomrom.

Det andre mennesket er vårt eget mysterium, vår hemmelige vesenskjerne, vår himmelbagasje, vår mulighetsrike fremtid. Det andre mennesket er solbarnet i oss, kanskje i slekt med egyptiske konger og aztekiske prestinner.

Den ytre verdens store mangfold og nærmest ufattelig antall undre er et fantastisk speil for dette – for menneskets iboende indre verden. Indernes eksotiske krydder, Himalayas hvite fjell, sigøynernes musikk, Islands vulkaner, Afrikas rytmer og Europas mange underverk er prismer av en uendelig stor skjønnhet og sannhet som ethvert menneske bærer i seg. Påfuglens turkis-grønne fjær med gyldne kanter, blomstens presise miniatyrskjønnhet, kattens gåtefulle vesen, gressets nyvunne grønnfarge om våren – alt dette er speil når vi skal fatte sjelens potensial. Stjerneverdenenes uendelighet.

Mennesket er en uferdig skapning med et ukjent potensial og en indre rikdom i seg. Er det ikke derfor vi har lengselen og vår søken?

Mennesket er et vesen som er i tilblivelse, der et høyere jeg streber mot å fremtre og realisere ånd eller høyere bevissthet.