Jeg er livets brød
Brødet, av urgammel opprinnelse, spist siden Adams tid i menneskenes ansikts sved, det basale grunnlaget for menneskets eksistens siden utdrivelsen fra Paradiset. Gitt av korn som mennesket har lagt i den mørke jorda, mottakende solens kjærlighet og navigerende etter stjernenes posisjon. Brødets tilblivelse: avhengig av en sart prosess der vann, salt, gjær og mel virker sammen i et beskyttet rom som ikke er for varmt eller for kaldt. Brødets tilblivelse er slik avhengig av de fire elementer jord, vann, luft og ild.

Kristus kaller seg selv Jeg er livets brød. I nattverden er vi nær denne hemmeligheten. I kommunionen minnes vi, i en erindring som overskrider tid og rom.

Kristus er ordet som var i begynnelsen og som ble kjød. Skaperordet som ble legemliggjort. I det vi finner vårt eget skaperord får vi ta del i nattverden på en annen måte. I det vi gir ord til våre medmennesker, ord som gis fra vårt høyere jeg, gir vi kanskje livsnødvendig næring? Livsnødvendig, men det er ord som gis ut fra en sart prosess, der både vann, luft, ild og jord virker med. Der de strengene hvert menneske bærer med seg er samstemte, kanskje bare i korte øyeblikk. I dette kan vi virke for en kommunion med våre medmennesker.



Jeg er verdens lys
I eventyrene går helten inn i fjellet, ned i grotter og hull og finner i dette mørket gull og edle steiner. Trollene sprekker i sola. Kanskje det også er ordet som bringer lys til mørket? Erkjennelsens ord, sannhetens ord belyser områder liggende i mørke, forløser, lar troll sprekke og gull komme til syne. "Lys treffer tanke, tanken fremstår og taler" (Kirsti Birkeland). Når vi mottar livets brød, ord gitt av hjertets varme, leder ikke de til tankens klarhet, og slik til belysning av alt det som ligger i mørke? Vår forvirring og frykt, våre demoner og vår søvn.

(Tenk hvis snøen hadde vært svart! Snø er en fin oppfinnelse - den lar det bli lyst i mørketiden.)



Jeg er døren
Silvia fra Øst-Tyskland var 28 år første gang hun gikk gjennom en av den vestlige kulturs åpenbaringer: automatiske dører. Dører som gjør alle til konger uten at man trenger å bøye seg i sitt indre.
Dørene på gamle kirker: med dørhåndtak av blankpusset messing eller kobber som en voksen må strekke seg for å nå opp til - saligheten er deg ikke gitt uten videre!
Når huset bygges er det ikke da døren som er punktumet?

Er vi dører for hverandre? Eller er vi vegger, lukkede rom, murer? Eller kanskje automatiske dører som går opp og igjen av seg selv, uten noen slags sensitivitet for den andres krykker, skyhet eller poesi?

I barnefortellinger: Innerst i skapet fins en skjult dør som leder til en verden som ikke er av denne verden, men likevel i denne verden... Voksne kommer sjelden inn, de har ikke tro, eller for mye frykt.



Jeg er den gode hyrde
Mange av oss har bestefedre som var sauegjetere i sin barndom. De måtte passe på sauer og lam i ensomhet i vær og vind en hel sommer mens de ennå var barn. I alderdommens sløvsinn var det kanskje disse somrene de ble ført tilbake til.

En gang blir vi alle kanskje spurt om når i vårt liv vi har vært den gode hyrde. Hvor mange lam har vi latt gå tapt, utfor avgrunnen, til rovdyr? Og når har vi klart å føre våre enfoldige sauer på rett vei?

Olav Stokland beskriver i sitt essay "Hjalmar Ekdahl" det omskifte som skjer ved vintersolverv, da går vi fra skyttens stjernetegn til stenbukkens. Stenbukken er tegnet for hyrdekreftene, hjertekreftene, mens skytten er tegnet for den treffsikre men også dødbringende tankekraft. Med den oppadstigende sol - i kosmos, og i vårt indre - fødes noe nytt ut av det dypeste mørke, noe helt nytt avløser det gamle. Bare med våre hyrdekrefter, våre hjertekrefter, er vi i stand til å beskytte det sarte, det nyfødte i oss selv og i den andre.

Dette er det midterste Jeg er-ordet, det midterste av de syv lysene, midtpunktet i en lemniskat? Her skjer det, i likhet med vintersolverv, noe helt nytt. Hvis man med brødet, det nærende ordet, bringer lys til den andres mørke, slik at en ny dør åpnes, hvem er det da som kan gå over terskelen, og hvem er det som må stå innenfor terskelen? Den gode hyrde. Den hjertekraft som kan forløse det barn, det lam som befinner seg inneni hvert menneske og som man har funnet frem til gjennom tankens klarhet, gjennom erkjennelsens lys?



Jeg er oppstandelsen og livet
Når man har begynt på en erkjennelsesvei opplever man ikke da stadig vekk død og oppstandelse? Man går to skritt frem og - i beste fall - ett skritt tilbake. Man føres kanskje til begeistring og glede over erkjennelse og lys, og synker så ned i smertelig visshet over sine egne tilkortkommenheter og klarhet over hvor langt bort fra sin vei man kan være uten å kanskje helt være klar over det. I et slikt mørke vinner man kanskje ny innsikt gjennom at bare det lille frø, den spire som har livskraft i seg, bare denne overlever ens egen selvransakelse, ens død. Å dø tusen ganger før døden.

Å vite om man er død eller levende er av og til mer komplisert enn Hamlet så det i sin betraktning av hodeskallen. Hva er det å være i live? Når vi er i live vet vi det, i intens bevissthet om nærvær i verden - enten denne er smertelig eller jublende. Mellom alle søvngjengerne og skyggene vi bærer på finnes et sted, et punkt, da vi vet at vi selv er virkelige og at verden er virkelig.

Ordet spire - har ikke det en vakker forbindelse til ordet spirituell? Spiren - som står midt mellom himmel og jord i sin vekstprosess, og som danner grunnlaget for den livsnødvendige næring i den fysiske verden, slik det spirituelle er den livsnødvendige næring for at det åndelige i oss skal være levende. Uten denne næring er vi bare vegeterende og dermed tilhørende planteriket mer enn menneskeriket?

Vår oppgave som hyrder er kanskje å bekjempe hverandres søvngjengere og skygger, alle uvesnene. Å hente frem det i den andre som er virkelig, som er det eneste levende. Gjennom det spirituelle gir vi himmelforbindelsen, en forbindelse vi trenger for å kunne stå på jorda. Slik kaller vi hverandre frem til, eller tilbake til, livet. Slik at vi kan si: Jeg er._



Jeg er veien, sannheten og livet

Nå er ordene blitt så store, vi fylles av ydmykhet og ærefrykt. Og likevel: burde vi ikke sagt til våre barn idet de skal betre livsveien: “Du må finne din vei. Og du må leve ditt liv. Og du må finne sannheten.” Intet mindre.

Føttene våre tilhører jorda. Med hodet vårt strekker vi oss mot idealene. Og det som skal formidle mellom disse to er vårt liv, med hjertet som sentrum? Kaoset oppstår ofte i dette mellomrommet. Både tankes-, viljes- og hjertekrefter må virke sammen. Borgerkriger kan oppstå her.

Med erkjennelsen, tankens klarhet, kan vi finne sannheten, sannheten om hvem vi er, i vårt høyere jeg. Vi erkjenner hvem vi er, og dermed forstår vi hvilken vei vi må gå. Hvis vi ikke finner den vei, den oppgave, den skjebne som er vår egen, er ikke det ensbetydende med en form for død? Er ikke det ensbetydende med vårt høyere jegs død, og dermed vårt egentlige livs skyggetilværelse? Hvis vi ikke foretar den handling erkjennelsen avkrever oss, går den vei som er sannhetens - da lever vi heller ikke vårt liv. Da er vi en kopi, ikke en originalutgave, som Kirkegaard sier.

Mange av oss mister kanskje vår vei av syne. Men av og til hender det at vi gjenfinner oss selv: I møtet med et annet menneske, eller i det speil et landskap kan være. Vi aner i glimt sannheten om oss selv, og i det kan vi gjenfinne vår vei.

Når et menneske har funnet sin vei, er det ikke da troen det har vunnet? De sjelskrefter som gjør oss i stand til alltid å ha visshet og tillit, uansett skjebnens omstendigheter. Et slikt menneske kan lyse opp for andre, hjelpe sitt medmenneske til å vinne i kampen mot tvilen.



Jeg er det sanne vintre
I det syvende ordet er vi nær det første, her knyttes alfa og omega sammen. Slik frøet, spiren blir til brød, kan det også bli til et tre som bærer frukter. Kunnskapens tre bærer epler; Det sanne vintre bærer druer som blir til vin, metamorfosens drikk. Slik Kunnskapens tre innvarslet utgangen fra paradis, bringer det nye tre kanskje bud om en ny inngang, en hjemkomst? Er det nye tre kjærlighetens tre? “Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre.”

Ordet som blir til kjød, og blodet som blir til vin: Vi mottar brødet, ordet, og blir gitt retning for våre liv, sannhet for vår ånd. Vi mottar også vinen, blodet som gis av hjertets kraft, og slik blir vi deltakende i kjærlighetsprosessen. Ordet er legemets metamorfose til ånd, og kjærligheten er selve livets metamorfose: det jordiskes tilblivelse til himmel.

Falske brød finnes kanskje, også falske dører, men i enda større grad finnes falsk vin. Alkoholens misjon har vært å føre mennesket frem mot selvbevissthet. Gjennom egoismen stiller man ikke sitt selv inn i samfunnets tjeneste, og slik forberedes den frie individualitet. Og denne er - paradoksalt - forutsetning for kjærligheten. Uten en fri individualitet ingen kjærlighetskraft. Kjærligheten forutsetter at vi er skapende, at vi er i besittelse av denne gudsbeslektede evne.

Veien hit er en vei full av avgrunner. Prosessen mot det sanne vintre er en prosess full av beskjæring. Vintreet skjæres helt inn til stammen, år etter år. Går det sykdom i vintrebestanden må jorden hvile i 80 år. Men, når så vintreet bærer frukter er det de søte frukter, gaver som gir livet himmelsk forsmak.

Idet vi bestreber oss på å være sanne, vil vi selv kunne bringe historien fram til dets mål: den forbrødring der vi alle er gaver for hverandre, gaver gitt av vår frie og sterke individualitet. Gaver som gir berusende sødme til ethvert av livets øyeblikk.

Fra det første til det syvende, fra alfa til omega: ordets vei mot kjærlighet. En tilbakeføringsprosess. Etter utdrivelsen fra paradis har mennesket måttet tilegne seg ordet, sitt ord, sin stemme, sin guddomsbeslektethet, den skapende kraft som til syvende og sist er kjærlighetens evne, skaperkraftens kvintessens?


Tekst: Helle Bjerkan
Fra Sophia 1998