Om det hellige i alle ting (Naturen)
”Hver del av denne jorden er hellig for mitt folk. Hver skinnende furunål, hver sandstrand, tåken i de mørke skogene, hver mark, hvert summende insekt. Alt er hellig i i mitt folks hukommelse og erfaring. Vi kjenner sevjen som renner gjennom trærne som vi kjenner blodet som renner gjennom våre årer. Vi er deler av jorden og den er en del av oss. De duftende blomstene er våre søstre. Bjørnen, hjorten, den store ørnen, disse er våre brødre. Vinden som ga vår bestefar sin første ånde, mottar også hans siste sukk. Vinden gir også våre barn livets ånd. Vil du lære våre barn hva vi har lært våre barn – at jorden er vår mor?” (Indianerhøvding Seattle for 150 år siden. Fra Forvandlinger, Terje Nordby, s.23)

Naturen er Guds poesi – gåtefull skrift som forteller om det alltid nærværende mysteriet. Like bak sivilisasjonsfernisset, like bak den moderne menneskeskapte, avmystifiserte forestillingen om verden, like bak denne finnes en mystisk virkelighet som ikke kjenner juridiske lover, klokkeslett, skamfølelse eller tabuer. I dyrets øye fornemmes en mørk gåtefullhet, en bevissthet fri fra forestillinger, en verden som kun består av tilblivelse og død. I naturen finnes kun liv og død, ikke illusjoner, skygger og masker. Naturen er et stort her og nå som forteller om vårt eget livs fulltonende skjulte indre. Naturen er væren, en kraft som ikke kjenner forstillelse og frykten for de andre menneskenes dømmende kulde. Naturen er usentimental og sterk kjærlighet; der grusomheten og døden alltid er like i nærheten, men den endelige slutt finnes ikke.

Naturen forteller om en skjult gud som finnes i alle ting. Gjennom å påminne oss om vår egen indre gud fornemmer vi slektskapet som forbinder oss med alt levende. Vi er selv en del av den store værenskraften; gåtefull virkelighet med en egen bestemmelse, slik treet og vinden og havet har sin bestemmelse. I det indre hellige finnes det som forbinder oss med den verden som omgir oss. I oss selv bor en gud – gjennom denne kan vi finne forbindelsen til verden, tre i dialog med verden, besvare, forløse og gjenskape verden.



Bevisstheten om døden gjør at vi tør å gå den annen i møte
Bak våre talemåter, våre tafatte skuespill, våre labyrintforvillelser og bak alt det vi gjør for å skjule vår utsatthet vibrerer det levende hjertet og den blomsten som lengter etter å åpne seg og motta solen fra de andre. Bak ansiktets skjulested sitrer de nervene som leser den andres indre. Bak den synlige bevisstheten vibrerer et større ord. I dette ordet lyser all den hemmelige vitenen. Her vet vi det vi ikke vet at vi vet. Her gjenkjenner vi den elskedes smerte og den indre sangen til den andre. Her registrerer vi en kjærlighet og en ensomhet og en hellighet som er kosmisk og som er det egentlige møtested. Her finner vi det egentlige alfabetet. Barnet bærer det frem på en ren måte og gjør oss forvirret; vi aner noe om vår skjulte opprinnelse.

I dette nærværet for den andre – et nærvær som vi kanskje ikke er bevisst om – berører vi den andres usynlighet. Vi berører den andres flamencodrakt, levende ild og lengsel etter jord. Vi fornemmer kjærlighetens voksende klage, ropet foran avgrunnen, den angstfylte bevisstheten om DET EGNE SELVETS GRENSELØSHET, det rungende kosmos der bak og ensomheten ved å være menneske.

Vi er så nær hverandre, men frykten for den andres skinnende ensomhet – eller er det vår egen? – får oss til å gjemme oss i skogen, i glemselsskogen. Og selv om vi elsker hverandre velger vi å leve på baksiden av bildet i stedetfor å tre frem på scenen.

Mennesker som møtes og skilles. Et plutselig mot som fikk meg til å strekke meg mot din huds hemmelighet. Et lysende øyeblikk der jeg trådte over din jernbaneovergang og kysset alle de årene du har levd – det bankende hjertet og menneskene som har vært ditt landskap. Alle trådene som har forbundet deg med verden. Et lysende øyeblikk da gardinene trekkes fra og sannheten får skinne. Vi planter et usynlig tre i bakken der og da. Jeg berører hendene dine og all jorden du har tatt i blir en åker inne i meg. De brune øynene dine samler det fremmede språket ditt opp i den planeten som er din. Alle de bakerste tankene dine blir det gjerdet jeg må komme over for å finne den egentlige brønnen, det sunkne kontinentet, den innerste pelsen din.



Å motta er å gi
Det vi leverer fra oss trenger de andres sol for å bli et tre. Finnes det noen jomfru Maria-armer der som kan beskytte barnet? Er det et opplyst rom der innenfor som kan romme en krybbe? Hvis du tar imot meg kan jeg lyse deg lengre frem – hvis du ikke fortrekker det lyset som er svinnende. Vi kan hjelpe hverandre å gå.



Mellomrommene beskytter det uforutsigbare
Det uforutsigbare hindrer eksistensens forsvinning. Den rene, nakne eksistensen, livet som tilblivelse og død unndrar seg vår kontroll, våre møtebøker, våre protokoller. Også i det moderne, siviliserte livet vårt finnes en kraft som er i slekt med treet som står ute under månen og aldri lengter etter eller frykter døden men hvert sekund bare sitrer av liv. Bak søvnen vår banker hele tiden en engel på og ber oss betre den nakne sletten som kaninen i oss har så stor angst for. Hele tiden er det en bakenforliggende virkelighet, en underliggende kraft som rommer en gud. Når vi berører hverandre i dette vet vi at vi er nær selve livsilden.

I det vi kommer til hverandre uten ønske om vinning, i overvinnelse av redselen for økser og fangarmer, i åpenhet for den andres planetstore eksistens - da kan en gud tre ned og veve dype sjøer mellom oss, dype sjøer og perlemorsbroer og kinesiske esker mellom oss. Somrer og vinger og skydyner mellom oss.

I det vi ikke flykter fra rommene mellom oss i frykten for drager.



Overskridelse av den rådende bevissthet
Poeten tråkker langs avgrunnen for å holde råken åpen til det hellige landet. Poeten sier: Alt er ikke bare kjøtt!

Metaforen er broen som forbinder verden og sannheten med hverandre. Med metaforen rekker vi ut uten å gripe. Metaforen er det frie bildet som ikke innkaller noen til tvangsforhør og tilståelse. Metaforen taler til den hellige undringen, den undringen som er portalen inn til den oppstandne verden. Metaforen er det brødet som kan bli til ild. Metaforen taler til jeget i duse farger slik at Moses kan stå frem uten steintavler.

Bakerst i bevisstheten er det hele tiden et lite barn som vil fortelle om verdens hellige gåter. Hele tiden et lite barn som rekker deg en liten hånd i tillit til din viten om de hellige ting. Hun eller han ber deg inn til verdens hemmelige hage. Her taler steinene om Gud og trærne er dine brødre. Her synger alt om det store slektskapet. Det lille barnet har sin kongelige trone i denne hagen og hvert eneste eple er en gave fra himmelmoderen. Det er bare de små knappenålene i deg som holder igjen gardinet til denne verdenen, de små knappenålene og gorillaene som gjemmer seg i blodet.



Smerten holder livet frem som en trone
Nettopp når du har tapt alt kan du kanskje skjønne at livet likevel bare er en scene, en skueplass. I den største smerten kan du kanskje forstå at det hele er et arbeid, et alvorlig og omsorgsfullt arbeid for det skjønne. En annen orden venter bak dette arbeidet, et sted med visshet.

Smerten vasker bort glasuren og alle gitrene. Livet blender deg. Alt mørket er sekker fra i forgårs. Du ser at alt er hellig, presiøst. Alt strømmer i mot deg som møter, som gåter og budskap.

Vinden stryker i mot meg som en engel med kald kappe. Den vekker kinnet mitt: kinnet fins! Den kalde vinden var mitt møte med verden i dag; den ville, kalde vinden forteller meg at Gud lengter etter våre brennende viljer og vårt troskap til den ville ånden i oss.

Den runde fullmånen sier at også jeg kan begynne å lyse.



Mørkets forestillingsløshet
Hvilken orden finnes bakenfor? Hva er det som kan fødes når alt har dødd? Hva er bakenfor livets teppe av søvn? Hva er det Tornerose drømmer om? Hvorfor gror ikke rosene om vinteren? Hvilket teppe er det tilfeldighetene vever sammen – livets mange sammentreff, sårene som aldri gror, møtenes runddans? Hva er det angsten melder om – angsten idet vi berører hverandre? Hvilken avgrunn er det vi fornemmer i det blikkene våre møtes og vi kjenner at vi kunne lynt mot hverandre der og da? Hvilket mørkt og bølgende dyp er det vi aner i det den andres øyne speiler intenst nærvær – eller fraværets angst? Er det opphavets mørke, erindringens begynnelse, gåtenes skjød? Hvilken tilblivelsens verden er det som gløder der bak?

Det forestillingsløse rommet – er blodårene våre rede til det?

Havet slår rett inn. Det finnes en kraft som kan slå oss over ende når som helst. Den kan slå ned alle dukkehusenes drømmer.

Trærne er gevir mot himmelen. Trær på en bakketopp: en kongekrone for jorden.


Av Helle Bjerkan
Fra Sophia 2004