"Å snakke med trær som om de er mennesker." Denne setningen har jeg fra Czeslaw Milosz, poet og nobelprisvinner fra Litauen. Jeg leste litt av han på universitetet, på slutten av hovedfaget mitt, da jeg hadde begynt å søke svar på spørsmålene mine fra andre kilder enn de rent akademiske. Jeg gikk rundt og lette i hyllene på biblioteket etter noe som bare kunne treffe meg. Noe som var inderlig, noe som var virkelig. Noe som snakket til meg i et annet språk enn det kryptiske. Noe som snakket til meg.

Jeg hadde hatt en krise fordi jeg ikke forstod hvordan det onde kunne være til stede i en slik grad det er i vårt samfunn. Jeg kunne ikke forstå hvordan barn på barnehjem ble brent med sigaretter, nakne og kalde, liggende i jernsenger. Og jeg var forvirret og jeg led fordi det stedet jeg oppholdt meg på, universitetet, med sin enorme kunnskapsmengde, sine lærekrefter, ikke forholdt seg til dette smertelige problemet! Jeg studerte humanistiske fag, jeg befant meg på det stedet i samfunnet der senteret for kunnskap var, senteret for å forsøke å forstå den verden vi lever i – jeg studerte kunst, litteratur, jeg studerte det faget som er å sammenlikne kulturer, for slik å bedre forstå vår egen, jeg studerte vår egen moderne kultur. Jeg studerte ikke filosofi, men filosofi lå innbakt i de fagene jeg holdt på med – i det hele tatt: jeg forsøkte å forstå hva det vil si å leve i denne verden, jeg forsøkte å erkjenne – ikke akkurat meg selv, men verden. Jeg forsøkte å erkjenne vilkårene for min eksistens. Hva vil det si å være menneske i verden, hva er kultur? Et menneske er mer eller mindre prisgitt sin kultur, et menneske formes av den kulturen det vokser opp i



Noen ganger – eller alltid? – er sannheten for smertelig til at man kan leve med den. Er sannheten så smertefull i vårt samfunn at vi surrer oss mer og mer bort fra den?

Jeg gikk på universitetet, og for det meste likte jeg fagene mine, jeg leste pensum samvittighetsfullt og hadde sjelden noen meninger om at det burde være annerledes. Jeg fulgte forelesningene og forsøkte å henge med, å få tak i poengene, og ofte ble jeg begeistret og oppglødd av interesse og engasjement. Men med denne krisen ble jeg forvirret. Var det i det hele tatt noen som sa noe om det onde? Var det noen som sa noe om det å leve?

Jeg fikk tak i Milosz. Overskriften på hans essaysamling var Jeg er her. Nå. Det var viktig for meg at noe så enkelt ble sagt, eller: skrevet. Jeg er her. Nå. Sånn er det. Dette enkle er det monumentale. Jeg. Er. Her. Nå. Hver av disse ordene er monumentale. Kanskje det var som om jeg aldri før hadde kjent på dette: Jeg. I alle fall hadde jeg glemt det, dette jeg. Det var nesten skummelt. Å si jeg. Nesten svimlende. Det samme gjaldt de andre ordene.

Resten av boka til Milosz var kanskje ikke så svimlende; også han befant seg i en akademisk tradisjon, og var både abstrakt og til i høyeste grad intellektuell. Men det i seg selv var nok et viktig poeng for meg: han var en av de intellektuelle som kjente behov for å formulere dette monumentale, dette enkle eksistensielle. Disse enkle ordene som er et slags nullpunkt, utgangspunktet, selve punktet. Også han formulerte det på en forsiktig, nesten litt prøvende måte: går det i det hele tatt an å uttale disse enkle ordene når virkeligheten er så kompleks? Går det an å være så naivt eksistensiell i en verden overdynget av kunnskap? Milosz er poet og for han er det et poeng at poesien er en del av virkeligheten, og at alt av kunst og teori må forholde seg til dette faktum, at vi er her. Dette faktumet er det egentlige utgangspunktet for all kunst og tenkning.

Det mennesket som uttaler disse ordene ”Jeg er her. Nå” står der som sentrum i universet – gjør det ikke? Det står der, kanskje med armene utstrakt, som Leonardos Den vitruvianske mann, mennesket, Adam, denne praktfulle skapningen med et slikt mektig potensiale, slike muligheter bådefor høyde og fall. Armene utstrakt, som en blomst i universet, en sol som stråler. En som sier jeg er et punkt, et punkt hvorfra noe utgår; en som sier jeg er et univers.

Og så dette mystiske er – å kunne si ”jeg er”. Hva vil det si å være? Hva er livskraft? Livskraften – dette umåtelige, å være. Det som strømmer gjennom en, ustanselig, kraften til å stå oppreist, til å gå, til å puste. Livet, som leves gjennom en. I og for seg er man bare en deltaker. Man er født inn i dette livet, man er hengitt til det, eller – utlevert til det. Man har fått livet, man opprettholdes av livet. Man er, og av og til føles det som om man er enten man vil det eller ikke. Å være vil si et hav av muligheter, hvert sekund, strømmende gjennom en, rundt en, mot en. Å være vil si skinkesmørbrød og strandbredden i syden den sommeren og sorgen over tap og føttene som lengter etter å springe, fort.

Og her – vil ikke det si ”slapp av”? Du er her, og samme hvor du går, er du på et her. Med tanken din kan du fly til andre steder, følelsen din gjør kanskje også til at du forflytter deg, bildene du mottar, drømmene dine, frykten din tar deg kanskje med til et annet sted, men du er likevel ikke noe annet sted enn på et her. Det er bare her og nå, hele tiden. Du glemmer det kanskje, kanskje til og med nesten hele tiden! Dette her er også en dimensjon som nesten er svimlende: hva var her før, hva kommer etterpå en gang? Verden brer seg ut for deg, og du kjenner at det myldrer rundt deg. Eller du kjenner roen, roen i ethvert øyeblikk, stillheten på innsiden av tiden.

Nå. Nået – dette som vi enda kanskje ikke helt forstår. Alt er nå – vi forstår det men vi forstår det likevel ikke. Nået – som å være på innsiden av en klokke som hele tiden ringer, som hele tiden kanskje ringer for tiden. Nået – det mektige øyeblikket. Mektig fordi alt er i det. Å fatte nået er kanskje som å fatte Gud?


Jeg forstod ikke noe av dette den gangen – jeg kunne i alle fall ikke artikulere det. Jeg bare kjente at det var noe der. Det var noe der. Noe som vibrerte, noe som sa meg noe, noe som talte til meg. Det var virkelighet. Slik smerten over plutselig å våkne opp for smerten i verden var virkelig.


*


Kanskje det bare er smerten og kjærligheten som virkelig får en til å våkne opp i denne verden? Er smerten lynet som renser opp i tåkete tankebaner, nerveceller i dvale? Er smerten det som gjør at du finner ut av ditt forhold til virkeligheten? Er da ikke-virkelighet dette: å være kapslet inn i ens egen membran, polstret – av selvvalgt trang til beskyttelse eller av å være komfortabel med en form for nummenhet?

Etter dette begynte livet å vise meg en ny retning, blant annet kom jeg i kontakt med Sophia-bevisstheten. Men det er en lengre historie som kanskje følger senere.