Sophia Tidsskrift
Moderne sofiologi
Foto: Helle Bjerkan
En moderne Sophia-forståelse handler både om visdom, forbindelse og nærvær. Vår kultur har ensidig dyrket intelligensens og intellektualitetens krefter – med en materialistisk kultur uten sidestykke i historien som resultat. Nå ser det ut til at denne kulturen står på avgrunnens terskel. Og apokalypsekreftene finnes både inne i oss og utenfor oss. Det positive ved en slik endetidskultur er muligheten for en ny tid – en tid som fordrer helt andre sjelskrefter enn de hittil oppvurderte, og en tid som påkaller en revolusjon både på det politiske, økonomiske, seksuelle, pedagogiske, filosofiske og flere andre områder.


Spranget over avgrunnen oppleves dødelig risikofylt, eller helt umulig. Det oppleves umulig, nettopp fordi det ikke kan foretas med de kreftene som er så ensidig dyrket i vår kultur. De kreftene som kan skape en ny kultur har ikke noe med makt å gjøre, eller økonomisk, muskulær eller materialistisk styrke. De nye kreftene har å gjøre med åpenhet, oppgivelse av kontroll, tillit, hengivenhet – kort sagt mottakelighet. Både visdom, nærvær og forbindelse er en form for mottakelighetstilstander. Det handler om dialog, ikke monolog. Det er krefter som kan skape det som den enkelte ikke kan eie, noe som ikke tilhører den enkeltes prosjekt, men som tilhører noe som er større enn oss, noe som ikke kan gripes eller begripes, men som er i alt som er, og som kommer til oss når vi er lydhøre.

Disse kreftene tilhører lyttesansen, mer enn synssansen. Den mest fremtredende egenskap ved den naturvitenskaplige tidsalder er nettopp synssansen. Med denne kunne man måle og veie, dissekere og analysere, oppdele verden i sine minste bestanddeler. Man kunne gripe verden. Den motsatte egenskapen er lyttesansen, som i seg selv ikke kan noe annet enn å motta, og som i seg selv ikke er handlende eller skapende. Men er den ikke likevel – i en annen forstand – skapende? Gjennom å lytte lar man noe oppstå i seg som kanskje ikke ville blitt til uten denne aktiviteten. Gjennom å lytte kan man la noe fra den usynlige verden fremtre – noe av det som hittil kanskje har vært usynlig i det andre mennesket, noe som man har fornemmet ved den ytre verden, men som hittil ikke har blitt til. Noe hittil uskapt. Man lar noe oppstå – en oppstandelse finner sted. Lytteaktiviteten er nesten en mystisk aktivitetet, fordi denne handlingen, som ikke er handling, kan få magiske ting til å skje.



Undringens kongelighet

I folkeventyrene våre vinner alltid Askeladden prinsessen og hele kongeriket, i motsetning til hans brødre Per og Pål, som adskiller seg fra Askeladden ved å være rasjonelle, forstandige, og tidvis manipulerende, grådige, egoistiske, der han er mer drømmerisk. De er også skeptiske, ironiske og foraktelige overfor det som er mindre enn dem. De utviser ingen medlidenhet. De er dessuten feige, de gir alltid opp foran det umulige.

Det er ikke forstanden som får Askeladden til å vinne over brødrene sine, og heller ikke maskulin styrke eller materiell rikdom. Istedet er det hans evne til å vise medfølelse, undring og beundring, samt hans tillit til det uforståeliges potensiale. Han viser omsorg for den gamle konen som har stått fast med nesen i en trestubbe i hundre år, han lytter til de han møter på veien og undrer seg over det han ser. Han tar kampen opp mot trollet, ikke med fysiske midler, men gjennom ordets makt. Han er ingen feltherre eller kriger som legger planer for angrep, men i stedet improviserer han der og da. Han er skapende i øyeblikket, som er det samme som å ”spille på lag” med krefter større enn hans egne.

Askeladden har gravd i asken i hele sin barndom og ungdom, inntil prøvelsene kommer til han. Han har ut fra den ytre verdens øyne ikke utført en eneste bedrift, ”gjort noe fornuftig”, men han har i stedet gjort det som ikke verdsettes høyt for eksempel i vårt samfunn: vært i en tilstand av introspeksjon, av innvendig drømmende og undrende aktivitet. Askeladden har kanskje gravd i asken til det som har vært, for slik å kunne skape på nytt. Han følger ikke konvensjonelle, tradisjonsbaserte lover og regler, men bare sitt eget hjerte og intuisjon. Folkeeventyrenes dype visdom kan sees som en profetisk imaginasjon over fremtidig kristendom, en kristendom som handler om sjelens erobring av guddommelige krefter, om undringens kongelighet.



Fri religiøsitet
Etter at menneskeheten i to årtusen har vært avskåret fra direkte kontakt med, og erfaring av, den guddommelige kraft som ligger til grunn for vår eksistens, kan vi nå begynne å gjenfinne denne kontakten, men på en annen måte enn tidligere. Spiritualitet og religiøsitet i vår tid er forbundet med jeg`et; mennesket kan finne det guddommelige i seg selv, og slik være i dialog med, og medskapende, i den spirituelle virksomheten. Uten menneskesjelens egen virksomme storhet, vil det guddommelige i den ytre verden ikke komme til eksistens: Kristus blir født når Sophia-kreftene i menneskets egen sjel er rede til å ta i mot han og føde han. Sophia-kreftene er de kreftene i sjelen som må vekkes og lutres, ”renses”, for at det guddommelige skal kunne fødes.

Vår tid er frihetens tidsalder: først nå er vi kanskje klar til å gripe det nye ved Det Nye Testamentets kristendom: at utenforstående lover og regler ikke lengre gjelder – lovene finnes i den enkelte. Det eksistensielle spørsmålet om menneskets frihet får en ny dimensjon – enhver bærer på en moralsk lov inne i seg, og ethvert menneske er et fritt vesen i den grad denne loven følges, paradoksalt nok. Slik blir selverkjennelsesprosessen en moderne vei mot religiøsitet. I hvert menneskes indre finnes en fri religiøsitet, en religiøsitet som dermed må bli udogmatisk. Spiritualitet i vår tid må i stor grad ha fokus på menneskets indre liv, på den personlige prosessen mot å finne innsikt og en dypere visdom.

I og med frihetens tidsalder har mennesket mulighet til å finne det guddommeliges stjernehimmel inne i seg. De indre stjernene står i samklang med de ytre, men den ytre stjernehimmelen er intet fastlagt og enerådende kart som vi små mennesker må følge. Menneskene skal gjennom sine egne stjerner være medskapende til en guddommelig virksomhet på jorden. Gjennom forløsningen av menneskets indre stjerne befris den guddommelige skaperkraft i oss alle. Vi kan slik bli det vi er tenkt til å bli: mennesket skapt i Guds bilde. Hvis hver og en av oss er en guds-idè, da er vi alle av betydning for den videre utvikling av skaperverket, for fullførelsen av skaperverket. Hver enkelt har et medbragt ”oppdrag”, hver enkelt er et ord i en større poesi. Å finne frem til dette ”oppdraget”, dette ”ordet”, blir en del av veien mot å befri og skape den nye religiøsiteten. Derfor er kunnskapen om sjelen, og om Sophia-kreftene i oss, av vesentlig betydning. Vi må stille det avgjørende spørsmålet i moderne tid: Hva er mennesket for et vesen?



Tekst: Helle Bjerkan
Fra Sophia 2004
  • Dikt og tekster
  • Anbefalinger