Sophia Tidsskrift
Sophia 2009
I dette nummeret: Hjertets intelligens, Filosofi som en øvelse i å dø, antiguruen Krishnamurti, Forbindelsens filosofi, Poesien som erkjennelsesform, dikt av Rumi mm.

Kr. 100,-. Kan bestilles fra forlaget.









Fra Lederen:

Orhan Pamuk skriver i sitt nobelprisforedrag i 2007 om det indre rommet han går inn når han går inn på sitt eget rom, der skrivebordet hans står, med det elskede papiret og de elskede pennene, der han – kanskje rasende, kanskje på oss (!) – finner de elskede ordene. Her, i det indre rommet, finner han en indre verden, en baksideverden, en verden innenfor verden, akkurat som den verden som finnes innenfor klesskapet i historien om det magiske landet Narnia.

Møysommelig bygger han med ordene opp og frem denne indre verden, og ikke bare er det en indre verden han finner, men også sitt eget indre menneske:

«For meg er en forfatter en som i årevis tålmodig strever med å oppdage det indre hemmelige andre mennesket inni seg selv, den indre verden som gjør han til den han er».

En forfatter er for han et menneske som sitter ved et bord i sitt rom og helt alene går inn i seg selv og i selvets skygger bygger opp en ny indre verden med ord. Tålmodig går forfatteren inn i seg selv, for altså å finne sitt eget indre menneske.

Sitt eget indre menneske.

Pamuk tror også at litteraturen er den mest verdifulle samlingen av stoff som mennesket har skapt for å forstå seg selv.

Litteraturen som et befrielsesprosjekt, tenker jeg da. Sitt eget indre menneske. Ja, tenker jeg da, la oss alle befri vårt eget indre menneske. Fordi – ja, fordi – dette indre mennesket er et menneske som er større enn de 5 % masse som vi består av. Det indre mennesket består av de resterende ufattelige 95 % med tomrom – det tomrommet som er mellom og rundt de 5 prosentene masse. Det betyr: Vi er enorme. Vi er altså – minst, vil jeg tro – ufattelige 95 % større enn vi tror. Det er mye.

Å befri sitt eget indre menneske er å befri verdener. Det er å for eksempel befri – eller fremkalle – stjerneskip og galakser, hvis man vil, eller hobitthytter og australsk villmark. Det er å befri hvaldypet inni en, mørklagte gravkamre eller bare en vanlig gresk grønnsakshage. Å befri sine indre verdener er å befri hele verden, som er en del av en selv, fordi vi alle – gjennom det enorme rommet i oss, står i forbindelse med alt i alle og alt i altet. Joho.

Et aldri så lite hurrarop for verden i oss og oss i verden?

Sitt eget indre menneske.

Den moderne litteraturen, som Pamuks forfatterskap er en del av, er dette: at individet, helt alene, uten selskap av tradisjoner eller guder formulerer sin stemme. Fokus. Å uttrykke sitt indre – som kommer som reaksjon på inntrykk fra det ytre. Å være menneske, stå midt i verden, et eller annet sted i midten av verden, å sanse, å motta inntrykk, og så dykke ned i seg selv – å kjenne etter, å tenke, å filtrere – hva er dette som jeg mottar, og hva er meg, hva er dette som jeg kjenner på som enda ikke finnes i den ytre verden – kan jeg få bragt dette ut til den ytre verden, og dermed gi mitt bidrag?

«Lenge pleide jeg å gå tidlig til sengs...»
«Min mor døde i dag. Eller var det i går?»

Verden på verden bragt ut til den ytre verden. Verdenslitteraturen: Verden på verden tilført den ytre verden. Slik er vi alle verdener. Alle er vi verdener. Hvert eneste menneske en verden. Galakser gående side ved side på kjøpesenteret.

Og forfatteren, han eller hun tar på seg jobben. Han eller hun tar på seg jobben med å transportere denne verdenen ut og frem til oss alle.

Den største forbrytelsen er å drepe et menneske. På en måte dreper de aller fleste av oss noen hver dag. Fordi vi ikke anerkjenner tomrommet i den andre. Fordi vi ikke ser alt det som ikke kan sees. Fordi vi bare ser 5 %.

Befrielsesprosjektet: å erkjenne og anerkjenne alle de indre fangene som nesten alle bærer på. Å befri de som er bakbundet inni oss selv og hverandre.


Av Helle Bjerkan
  • Dikt og tekster
  • Anbefalinger