Andre prosjekter
  • Kunstprosjekt
Språket som hakke, spade, øks, bulldoser, teskje og pinsett
Knausgård: Når alt er beskrevet, når hele identiteten din er lagt på bordet - ja, da er det likevel noe igjen.



”En famile på fire, mor, far og to gutter, flytter til Sørlandet, til et nytt hus i et nytt byggefelt. Det er tidlig på 1970-tallet, barna er små, foreldrene unge, framtiden er åpen. Men på et eller annet tidspunkt lukkes den, på et eller annet tidspunkt blir det som hender dem, gitt. Hvem eller hva er det som gir?”
Slik lyder baksideteksten til Karl Ove Knausgårds 3.bok i føljetongromanen med den politisk svært så ukorrekte tittelen Min kamp. Romanserien, som nærmest har forårsaket en stor kulturell vekkelse i vårt land siden den kom ut, beskriver en 41-årig manns liv fra fødsel til nåtid, helt ned til de mest minutiøse detaljer. I og for seg dreier det seg ikke om et dramatisk liv; det er ikke selve hendelsesforløpet som får halve Norge til å glemme tid og sted for å lese hans bøker. Bortsett fra den sterke historien om farens vekst og destruktive fall, er ikke hovedpersonens liv spesielt spektakulært (i hvert fall ikke før megasuksessen med bokserien!). Synopsis: en ung gutt vokser opp med en problematisk farsrelasjon, utforsker senere voksenlivet med ungdommens evne til grenseløshet, blir forfatterspire og senere gift trebarnsfar med en vellykket forfatterkarriere. Historien som blir fortalt er antakelig mer eller mindre gjenkjennbar i forskjellige situasjoner for mange nordmenn mellom 25 og 60, både i sin hverdagslighet og i forhold til sex, fyll og ting de fleste av oss helst ikke vil vise frem for verden. Det spektakulære ligger selvsagt i at Knausgård velger å fortelle om dette, både den trivielle hverdagen, og alt det vi gjerne vil skjule. Hans blottstilling av eget liv er tidligere så å si uhørt, ulest og fascinerende, på en måte som kan minne sterkt om medievirkelighetens siste årtis store trend: Big Brother og annet realityfjernsyn.


Kjøtt og blod
Hva er det så i oss som til tider nærmest får øynene til å falle ut av øyenhulene våre når vi leser Min kamp? Er det det samme som skjer når vi ser samleier for åpen skjerm mellom de unge menneskene som er innestengt i leiligheter med kamera på dag og natt? Noe i oss mennesker blir nærmest rykket ut av oss selv når vi ser dette, selv om det er det samme som de fleste av oss selv gjør hjemme på soverommet – men ikke for andres øyne. På mange måter er det kanskje selve livet vi fascineres av, selve det blodfylte livet, der de dyriske sidene i oss også kommer til overflaten. Livet, i all sin kjøttlighet, matematisk regnet uendelige konstellasjonsmuligheter, hele tiden i nærheten av den skjøre hinnen til kaos og død.

Hans Jæger
Er det ikke fascinasjonen for selve livet som gjør at så mange av oss leser Karl Ove Knausgårds mega-bøker? Og som gjør at han skriver dem?
Knausgård skriver sitt liv, slik Hans Jæger sa det da han ga Kristianiabohemen et av sine viktigste bud: Du skal skrive ditt liv. Og her ligger vel hovedforskjellen mellom Knausgårds bøker og Big Brothers fortellinger fra virkeligheten: i språket. Knausgård skriver sitt liv, nesten som en membran, en som registrerer: alt er hele tiden nytt, hver dag, hvert øyeblikk, og gjennom skriften som seismograf registrerer han presist og vart hele tiden dette nye, dette som er som tingen i seg selv, for å si det med Kant – ikke noe som bare vanemessig persiperes, slik det faktisk gjør hos de fleste av oss, for det meste.


Hølderlins ekstase
Knausgård gir meg troen på litteraturen igjen: at litteratur ikke bare er skrift og språk i seg selv, men fortellinger om selve livet. At litteratur kan være en måte å registrere, bejuble, begråte selve livet på, at litteratur er en av de redskapene vi har for å gi uttrykk for dette ufattelige som vi kaller livet. Knausgård beskriver et menneske i kamp. Og kampen foregår gjennom språket. Gjennom å skrive sitt liv, fra begynnelse til nåtid, i en form for rå eksistensialisme, som om han forsøker å være en objektiv ferdskriver som bare beskriver det hele slik det er, i mest mulig grad uten subjektivitet, uten å felle dommer og skape fortolkninger. Jeg får et bilde: Som en som skriver for å lage et hull i veggen, en som forsøker å skape sprekker i veggene som omgir han, slik at han kan se noe større. Slik at han kan se det store, åpne. Han nevner flere steder dikteren Hølderlin, hans åpenhet og ekstase. Selv når Knausgård Hølderlin kun i forelskelsens ekstase; da kan han lese Hølderlin, da åpnes Hølderlins dikt seg for han.


Bevissthetsfengselet
Eller et annet bilde: som om han, hovedpersonen, sitter langt nede i materiens dyp, i materialismens jordkjeller, men gjennom å skrive forsøker han å grave seg opp, grave og grave, for til slutt kanskje få en hånd ut og opp til overflaten, ut gjennom jordtaket. Samtidig er det som om noe ovenfra strekker seg ned mot han, som om han samtidig også skriver fra en slags overbevissthet, et høyere jeg; og dette strekker seg ned mot han som sitter i jordkjelleren. Som om begge deler i han er aktive; fra begge sider graver han og graver han – for til slutt muligens å nå den andre hånden i seg, for å forenes, bli hel, noe han nevner flere steder som sitt mål: å bli hel. Hele verket kan sees som et gigantisk intuitivt forsøk på å trenge gjennom, trenge gjennom bevissthetsfengselet.
Knausgård bruker ordet som hakke, spade, øks, bulldoser, teskje og pinsett, og det er hans talent som forfatter at han klarer å formidle det hans høyt utviklete sanseapparat registrerer. Ordet, språket blir det som skjønnlitteratur kan være på sitt beste: et redskap for å finne seg selv i sin egen hverdagslige eneståendehet, løsrevet fra kulturelle konvensjoner, fra kategorier kulturen som maktapparat usynlig men uvergelig plasserer enkeltmennesket i all dets originalitet inn i.


Ordets hånd
”I begynnelsen var ordet”, heter det i den kjente og gåtefulle skapelsesberetningen i Johannesevangeliet. Dikteren, forfatteren kan gjennom å ha et nært og nytt og levende forhold til språket hele tiden skape virkeligheten på nytt. Forfatteren kan gjennom å bruke språket til å registrere virkeligheten få oss andre til selv å registrere virkeligheten på nytt. Som om vi sniker oss ut under nettingen som omgir oss, og får et glimt av livet som noe som er levende.

  • Dikt og tekster
    • Dikt og tekster
  • Anbefalinger