Andre prosjekter
  • Kunstprosjekt
Jeg går i byen, det er tidlig oktober
Foto: Helle Bjerkan
Jeg er fordekt vettskremt over å være her, på jorden, i det som kalles å være i live. De velkledde herrer, de velkledde damer, skyene, kloden under føttene mine.





Asfalten, asfaltkantene som markerer forskjellen mellom liv og død, husveggene i mur og tre, menneskene; hver enkelt et eget univers. Varene, bildene, lydene. Kroppen min, som ikke er helt sikker på om den er av samme materie som jordmaterien, ikke helt enda, etter alle disse årene. Jeg ser på kjoler, jeg liker kjoler, men med en vettskremthet inne i meg. Jeg klarer ikke å hengi meg helt til det å like kjoler, noe i meg holder hele tiden igjen. Jeg klarer ikke å la være å forholde meg til helhet, til tilværelsens helhet, jorda og menneskelivet og kosmos som helhet. Jeg vet at kjolene er parenteser, kommaer i den store skriften. Jeg vet at jeg ikke kan drukne i kjolene, da vil jeg glemme skriften, og det ukjente bakom skriften, det som er opphavet til skriften.
Jeg prøver å kjenne vibrasjonene til klesplaggene, slik at de ikke lurer meg. Noen klesplagg vibrerer med en skjult stikkete, nesten brennende fornemmelse, men jeg vet det først når jeg har lagt fra meg plagget og gått ut til neste butikk. De har ingen omsorg i seg, de smiler falskt, blendende. Først etterpå, idet jeg lar etterbildet klinge i meg, som antroposofene ville ha sagt, først da ser jeg klart.
Mellom kjolebutikkene går jeg med hudløsheten min, på jakt etter kjoler, som både skal beskytte huden og uttrykke sjelen bak huden. Jeg forsøker å la verden strømme gjennom meg, inn i meg, mellom hudporene mine, og samtidig ut av meg, slik at ikke alt hoper seg opp i meg. Jeg forsøker å være gjennomstrømmelig, men samtidig ikke som en svamp, med svampens evne til å suge alt opp i seg. Noe av det som strømmet inn i meg strømmer nå ut, i det jeg skriver dette.
  • Dikt og tekster
    • Dikt og tekster
  • Anbefalinger