Andre prosjekter
  • Kunstprosjekt
Sjelens mandala: Om fremtidens psykologi
Rudolf Steiner sier et sted noe sånt som at fremtidens mennesker (vi!) kommer alle til å bli nevrotikere, med unntak av de som er ustyrt med gener fra robuste bondenaturer. Ikke bare på grunn av moderne storbysamfunn og mobilstråling med mer, men like mye fordi tiden er kommet der menneskesjelen gjør seg gjeldende; sjelens tid er kommet.





Det betyr at mennesket på sett og vis stilles overfor et tvingende valg: enten velger du robottilværelsen, et liv på autopilot, eller så må du arbeide på å bli kjent med, utvikle og forløse din egen sjel. Sjelen banker på. All lengsel er dypest sett lengsel etter personlig frigjøring, sier Jung. Det ubevisste ønsker å realiseres. Det finnes en indre stemme, et potensiale, en form for kunnskap og viten som ønsker å gi seg til kjenne.

Og de fleste av oss som har vært gjennom det, vet at i det vi våkner opp for en interesse for en kosmisk bevissthet og spirituell virkelighet, må vi også gå den vanskelige veien med å se på eget personlig og ubevisst materiale. Ingen spirituell utvikling og tilgang til den kosmiske visdom, uten selvutvikling og dypdykk i rent og urent personlig materiale. Sukk. Det er slitsomt. Det er som en Ringenes Herre-film: et monster nedkjempes i en mørk, kald og slimete hule, og så kommer det enda ett, denne gangen tre ganger så stort, og deretter kommer monsteredderkoppen, og vi har ikke spist eller sovet på tre døgn.



Sjelen er et rosevindu, en mandala, en labyrint, og hver enkelt må gå sin egen indre vei mot den.


”Jesus sa: Det dere har i dere selv, vil frelse dere om det bringes frem. Det dere ikke har i dere selv vil drepe dere når det ikke bringes frem.” (Thomasevangeliet, 70)

Mennesket må våkne opp til seg selv. Mennesket må våkne opp til sin egen skjulte virkelighet, som er det samme som å være på sporet av selve tilværelsens skjulte virkelighet. ”Det andre mennesket” i oss, ”nattmennesket” i oss, ”det skjulte mennesket” – eller sjelen om man vil, er navn på dette. Andre navn er: selvet, jegét, individualiteten, eller med Aristoteles ord: Enteleki: ”den livs- og formgivende kraft hos et vesen som får det til å utvikle seg i samsvar med sin egenart”.

Mange navn – som viser mange forsøk på å formulere dette usynlige, dette som ikke vises på røntgenfotografier, dette som ikke er en del av legitimasjonspapirene våre. Kanskje er det også først vår moderne tid som er klar for å ”hente frem” denne usynlige realiteten, den bakenforliggende virkeligheten?

Det indre mennesket i oss, mennesket bak mennesket. Det trer kanskje frem i nattens drømmer, det melder sin ankomst i lengselen, uroen, rastløsheten, det kan glimte frem i møter med andre mennesker; idet man kanskje overraskes av å høre hva man selv sier, i å skimte noe av seg selv som man inntil da ikke visste fantes der. I århundrer har de ortodokse religiøse malt bilder av en hellig kvinne som bærer på et hellig barn. Det hellige barnet er det hellige indre mennesket i mennesket.

Dette ”andre mennesket” kan oppleves som et ufremkalt bilde i ryggmargen, et bilde som vi alltid bærer med oss, og som strever med å blir fremkalt. Det er som et imperativ vi bærer med oss, og det banker på med jevne mellomrom.

Det andre mennesket er vårt eget mysterium, vår hemmelige vesenskjerne, vår himmelbagasje, vår mulighetsrike fremtid. Det andre mennesket er solbarnet i oss, kanskje i slekt med egyptiske konger og aztekiske prestinner.



Individuasjon
Ja, den ytre verdens store mangfold og nærmest ufattelig antall undre er et fantastisk speil for dette – for menneskets iboende indre verden. Indernes eksotiske krydder, Himalayas hvite fjell, sigøynernes musikk, Islands vulkaner, Afrikas rytmer og Europas mange underverk er prismer av en uendelig stor skjønnhet og sannhet som ethvert menneske bærer i seg. Påfuglens turkis-grønne fjær med gyldne kanter, blomstens presise miniatyrskjønnhet, kattens gåtefulle vesen, gressets nyvunne grønnfarge om våren – alt dette er speil når vi skal fatte sjelens potensiale. Stjerneverdenenes uendelighet.

Et av Kierkegaards berømte utsagn forteller om denne bevissthetsprosessen: ”Eksistensen er ensbetydende med å være i vorden.” Carl Gustav Jung bruker ordet individuasjon for å beskrive den prosessen som mennesket går gjennom for å bli seg selv. Begge disse representerer en tenkning som har vakt stor oppmerksomhet og interesse, men som likevel er forholdsvis marginal i vår kultur: troen på at mennesket ikke er et ferdig produkt, men et vesen som hele tiden er i tilblivelse, at det å være menneske er en prosess – menneske er noe man så å si blir, ikke noe man uten videre er.

En slik tenkning forutsetter en bevissthet om et bakteppe, en skjult virkelighet, en åndelig verden. Mennesket er et vesen som er av åndelig opphav, og som søker – bevisst eller ubevisst – seg tilbake til dette opphavet. Mennesket søker sin egentlige tilhørighet, sin forbindelse, sitt hjemsted. Denne søkenen er i realiteten det som fører til utvikling. Uten en mangel, en drøm, en lengsel, heller ingen søken mot noe, mot idealer, mot høyere mål.

I følge Kierkegaard er fortvilelsen og angsten sendebud, noe som banker på, for å få oss til å våkne opp til oss selv. Et annet utgangspunkt er altså lengselen – som kan være mer eller mindre diffus, men som kan være en veiviser. Lengselen er pant på at det man lengter etter finnes, sa Karen Blixen.



Transpersonlig psykologi

Psykologien har i moderne tid utviklet mange grener og retninger. En av disse er transpersonlig psykologi. Denne betegnes som den fjerde skolen i psykologien, og et av de mest kjente navnene her er kanskje Ken Wilber, denne supermannen som har gitt en av sine mest kjente bøker den muntre tittelen ”A brief history of everything”.

Foregangsmennene for den nåværende transpersonlige psykologi er William James (1842–1910), Carl Gustav Jung (1875–1961), Abraham Maslow (1908–1970) og Roberto Assagioli (1888–1974). De mest kjente nålevende teoretikere innen retningen, foruten Wilber, er Stanislav Grof (1931- ) og Robert Kegan.

Trans kommer av latin og betyr ”på den andre siden av” eller ”hinsides”. Transpersonlig psykologi er studium som tar utgangspunkt i at mennesket er et vesen med en bevissthet som står i forbindelse med en større kosmisk bevissthet. Denne uttrykker seg gjennom personlighetens tanker, følelser og kropp. Transpersonlig psykologi er interessert både i de såkalte høydepunktsopplevelsene mennesker kan ha, i samme grad som i deres driftsliv. Alle aspekter ved den menneskelige tilværelse er interessant, ikke bare svakheter og mangelfulle sider. Den transpersonlige psykologi har gitt menneskeheten et språk hvor man kan snakke om religiøse og mystiske opplevelser uten å bli satt i en snever religiøs bås. Den har også gitt eksempler på at man kan forholde seg vitenskaplig til disse sidene av det menneskelige vesen.

Den transpersonlige psykologi uttrykker også en sammensmeltning mellom østlig visdom og vestlig vitenskap, der Østen spesielt bringer oss viten om høyere bevissthetstilstander, mens Vesten har nådd et stadium der individets selvstendighet og frihet gjør oss i stand til i bringe eget potensial, kreativitet og storhet mer på banen.



Psyche

Psykologien er den yngste av vitenskapene, og navnet er hentet fra det greske sagnet om Psyche og Amor. Psyche er den yngste av gudene i den greske gudeverdenen. Pysche var en svært vakker pike, så vakker at Venus i gudehimmelen ble misunnelig. Enda mer misunnelig ble Venus (Afrodite på romersk) da hennes sønn Amor (Eros), også ble forelsket i Psyche. Så var det slik at Psyche ikke fikk lov til å se sin elskede, hun fikk bare møte han om natten, i de elskedes favntak. Men Psyches misunnelige søstre fikk henne til å ta med en oljelampe for å se han – han kunne jo være en slange! Slik gikk det til at Psyche mistet en dråpe brennhet olje ned på sin elsker- som ikke var en slange, men en svært skjønn yngling med marmorhvite skuldre og mørke lokker. Amor fór opp til sin mor, i smerte og sorg over at Psyche ikke hadde vist han tillit. Psyche ble da satt til en rekke umenneskelige - og ugudelige – prøver av Venus, i håp om å få ble gjenforent med Amor. Blant annet måtte hun hente vann fra den giftige elven Styx – noe ikke en gang gudene var i stand til, samt at hun måtte en tur innom Hades, dødsriket. Til alt dette fikk hun uventet hjelp – og til slutt forbarmet Zevs seg over henne; han syntes det var nok for den skjønne piken. Hun fikk da den ”dom” å for evig være gift med Amor, i gudeverdenen, i et ubrytelig ekteskap. Sammen fikk de datteren Volupta, Glede!

Myten likner på flere sagn og eventyr – på norsk har vi et om Kvitebjørn kong Valemon. Disse er en variant av the beauty and the beast, og forteller om den rene og gode skjønnheten som gjennom sin hederlighet, sitt mot og tålmodighet til slutt klarer å fri udyret fra sin dyreham. I dette tilfellet var ikke Amor / Eros noe udyr, men man kan tenke på han som elskovskraften, en form for naturkraft, vill og fri, noe som var for stort, for grensesprengende å se, en form for hemmelighet som mennesket ikke må få del i for tidlig kanskje. En viss likhet med paradismyten er det også her – kvinnen som får del i noe forbudt, noe som ikke var for henne, noe ulovlig – og loven er satt av gudene. Så gjør hun det likevel, menneskesjelen, hun blir for nysgjerrig, eller gjerrig – hun vil ha mer – enda hun allerede hadde lykke til fullt overmål. Mennesket vil tilrane seg noe – en form for krefter, en makt. Slik går det til at mennesket blir kastet ut av lykkens ubekymrede tilstand, paradis, og resten vet vi: Så må mennesket gå den lange, lange veien – den egentlig umulige veien – for å finne hjem igjen, til forening. Mennesket får mange umulige oppgaver – og klarer bare å løse de gjennom guddommelig nåde – hjelp av alt fra småkryp til vannet selv og fjellene, samt til slutt den høyeste gudens nåde. I denne varianten er det en naturkraft som må befris – og muligens er the beauty and the beast-variantene fremstillinger av menneskesjelens kamp for å befri seg for dyrehammen – sjelen, anima sitt arbeid for å fri seg selv fra lavere drifter og begjær, for slik å kunne oppnå integrasjon – gjenforenes med sin elskede annen halvpart, og dermed kunne inngå det himmelske bryllup. En vei full av blomster og blod, som Hamsun sa om kjærlighetens vei.



Visdom om sjelen
Dette er interessant – Psyche er altså den menneskelige sjel som vandrer menneskeveien for å finne tilbake til sin elskede, til favntaket, til kjærligheten, til forbindelsen, til paradis. Dette er inspirasjonen for den yngste vitenskapen – psykologien!

I og med at Psyche er et gresk ord, så vet vi at grekerne allerede hadde visdom om sjelen. Og det at hun oppstod som en personifisert gudinne – som først var menneskedatter – og som den yngste av gudene – det kan fortelle oss noe vesentlig: noe om menneskets tid. Noe om individets fødsel. Tiden begynner å nærme seg – for at mennesket skal bli menneske – individualisert, med noe gudelikt – sjelen. Det er sjelen som gjør mennesket likt gudene – og det er sjelen som må ut på pilegrimsreise, for å befri oss, for å gjenforene oss. Og det er rett og slett sjelens gudelikhet som gjør mennesket til menneske! Til noe mer enn dyrene.

(At Psyche er en kvinne er også interessant – sjelen er noe kvinnelig, sjelen er et aspekt ved oss som i årtusener nå har blitt undertrykt, men som nå er klart for å utfolde seg, for å bli det det er ment for å bli, og som er den andre halvdelen av en enda for det meste ukjent storhet.)



Freud

Psykologien startet i et laboratorium i Leipzig på slutten av 1800-tallet, av fysiologer, med en sterk interesse for hjernen, og det indre livet til menneskevesenet. Etter hvert utviklet den seg i ulike retninger, i atferdspsykologi, sosialpsykologi med flere. Freud utviklet psykoanalysen i det borgerlige Wienerske samfunnet, som under overflaten boblet av nervøse lidelser og hysteri. Freud foretok som kjent dypdykket ned i det ubevisste dyp, noe som har gjort han til en av den moderne menneskehetens virkelig store pionèrer.

Freuds psykoanalyse – som var utgangspunktet for den virkelige spennende psykologien – var startpunktet for Jung, Adler, og kom på en tid som er interessant av flere grunner – den ytre verdens kontinent var oppdaget – nå kom tiden for de indre kontinent. Omtrent samtidig oppdages de gnostiske evangelier, dødehavsrullene, i huler i Midtøsten. Det er tid for å bringe det ytre ut!



Spirituell psykologi

En spirituell psykologi er vel det i seg selv psykologien egentlig burde være: en psykologi med sjel. Ut fra navnet er det jo det psykologien er: vitenskapen om sjelen. Ikke om hjernen, eller om menneskets atferd og betingelser ut fra biologiske og sosiologiske forhold. Er det ikke derfor så mange av oss interesserer oss for psykologi: fordi vi er genuint nysgjerrige på hva det vil si å være menneske? Hva er mennesket for et vesen? Hvorfor har vi kriser, hva kan de føre til, ligger det en visdom i dem, er de så å si nødvendige? Må mennesket utvikle seg? Hva skjer hvis mennesket motsetter seg utvikling? Hvordan leve bedre? Hvordan være et godt menneske?

Besvarelsen av slike spørsmål kan involvere hjerneforskning og innsikt i biologiske og sosiologiske forhold, men innsikt hentet fra det filosofiske og religiøse feltet kan være av større betydning. I det hele tatt egner ikke spørsmål som har med menneskets essens og eksistens seg til å behandles ut i fra en fragmentarisk livsforståelse etter min mening. Tiden er inne til helhetstenkning. Både globale og kosmiske dimensjoner bør ligge til grunn.

En spirituell psykologi forutsetter dette: en bevissthet om de kosmiske dimensjoner ved mennesketilværelsen, en bevissthet om og interesse for livet før fødsel og død, usynlige sider ved tilværelsen, energibaner og magisk tenkning, tankens kraft og livet som mysterium. Drømmens betydning, fantasiens misjon, reinkarnasjon og de fem sansers begrensninger, utvidete bevissthetstilstander og visjonære åpenbaringer, menneskets potensial for kjærlighet og storhet, visdommen som sykdom og smerte kan bringe med seg osv osv.

En psykologi som ikke åpner opp for et slikt utvidet bevissthetsfelt er i beste fall bare lindrende, men sjelden forløsende, organisk, balansebringende på lengre sikt. Og da er det til syvende og sist selve sjelen som fortapes, innimellom hjerneforskning og biologi. Psyche blir sittende fast i elven Styx, eller Hades oppsluker henne.



Sjamanens rolle
Eldre sjamanistiske kulturer ser ut til alltid å ha hatt en eller annen tilgang til og bevissthet om den usynlige verden og om sjelens og menneskelivets vanskelige vei. Sjamanen kunne hjelpe og råde enkeltmennesket i forhold til livskriser og de dypere eksistensielle spørsmål. I vår moderne kultur har dette nesten gått helt tapt på vitenskapens alter. Vi kan være takknemlige som lever i en tid som i stor grad har befridd oss fra overtro og religiøse fordommer, slik at vi har lov til å tenke selv, og velge selv. Men etter en tid med fullstendig fokus på den ytre verden er tiden nå kommet for – på moderne vis – å gjenfinne visdommen om sjelen. Den esoteriske visdommen er nå tilgjengelig for alle, ikke bare for de utvalgte.

I denne sammenheng kan man se den transpersonlige psykologien. Og det er kanskje viktig å ha den opprinnelige inspirasjonen fra sagnet om Psyche klart for seg – gjennom den kan man se om denne retningen står i tråd med intensjonene, med den ”mytiske nedlastningen” av et vesentlig bevissthetsområde for menneskene.

For det er vel ingen tvil om at det meste av moderne psykologi ikke er i stand til å integrere og anvende en visdom om sjelen – det vil si en spirituell menneskeforståelse. Den vanlige varianten av det vi kjenner som psykologi er reduksjonistisk og materialistisk, med kun liten vilje og evne til å dykke ned i sjelens dyp og inkludere en mer grensesprengende menneskeforståelse.

Derfor har det nødvendigvis vokst frem mer ”alternative” retninger, som eksistensiell psykologi – inspirert av blant andre Kierkegaard og Nietszche, og humanistisk psykologi – som fokuserer på menneskets potensiale, ikke dets begrensninger, og nå transpersonlig psykologi – som har utviklet seg fra denne siste retningen. Her kan man finne en mer grensesprengende menneske - og virkelighetsforståelse – som kan overkomme den trangen som alltid finnes i menneskesamfunn – til å kategorisere, fordømme og ikke være i stand til å bevege seg utover de rammene som sperrer for den store ukjente kraften som alltid overgår det vi som mennesker er i stand til å forstå med våre fem sanser.

Transpersonlig psykologi kan gi oss begrep, redskap og metoder til å forholde oss til erfaringer og fornemmelser som ellers i samfunnet vil kunne være gjenstand for fordømmelse, samtidig som den kan åpne dører og vinduer opp mot den gudeverdenen som Psyche fikk lov til å bosette seg permanent i.

Slik kan den transpersonlige psykologien være med på å veilede oss selv og andre på sjelens pilegrimsreise – på Psyches vei full av blomster og blod, for å gjenforenes med den store ubegrensete helheten hun i sitt innerste vesen er en del av.

Artikkelen har stått på trykk i Visjon i 2008.
 
  • Dikt og tekster
    • Dikt og tekster
  • Anbefalinger